Søndag, 16. Mai 2021 klokken 4:00:26
English French German Italian Portuguese Russian Spanish

besøkende siden 05. mars 2021

Da jeg ble 14 år gammel, ble jeg tildelt en støttekontakt som jeg ikke kjente fra før. Jeg kaller han for Stig. Han var noen år eldre enn meg, og var med i det lokale kristne ungdomsklubben. På den tiden, var jeg ganske religiøs av meg, så det passet veldig fint at han gikk der. Vi fant ganske fort tonen, og vi gjorde mange fine ting sammen. Det eneste som var dumt, var at han hadde ikke bil, så vi måtte ta bussen når vi skulle et sted. Det syntes jeg var veldig tungvindt, og derfor dro vi ikke så mye ut, vi var mest på ungdomsklubben.

 

En gang reiste vi på tur sammen med klubben. Det var en veldig fin og morsom tur. Selv om ungdomsklubben var kristen, så hadde de veldig sans for humor. På bussen klistret de en lapp på vinduet bak på bussen der det stod: ”Honk twice if you love Jesus!” Det var mange som tutet to ganger på oss. Vi hadde det også moro med å åpne døra og henge halvveis ut, mens vi vinket til forbipasserende. Da ble sjåføren sur, og kommanderte oss inn i bussen igjen. Han var redd for førerkortet sitt.

Stig ble også med meg på en konsert en gang. Det var en veldig fin konsert, bortsett fra at jeg hadde øresus lenge etterpå. De spilte veldig høyt, og jeg var ikke vant til å høre på så høy musikk. Stig var støttekontakt for meg ca. 2 år, og da sluttet han fordi han ikke hadde tid til å være støttekontakt for meg mer.

Som 16 åring fikk jeg en ny støttekontakt som jeg kaller for Jan. Han var en god del eldre enn meg, og jeg ble kjent med han gjennom en felles kamerat av oss. Jeg savnet virkelig det å ha støttekontakt igjen, så jeg spurte han om han ville bli det for meg. Det sa han ja til, og han ble ansatt. Jeg likte Jan veldig godt helt fra starten av. Han hadde veldig god sans for humor, og var veldig ungdommelig. Han hadde bil, og det var en stor fordel. Vi kjørte rundt, og hadde det veldig moro.

Han stilte opp for meg når jeg hadde det vanskelig, og jeg tror at hadde det ikke vært for han, så hadde alle årene på institusjoner i ungdommen vært uutholdelig. Han mente at det var en del av jobben hans at jeg kunne ringe han døgnet rundt når jeg ikke hadde det så greit. Han besøkte meg veldig mye mens jeg var på institusjoner. Da jeg hadde vært en stund på Blakstad sykehus i tidlig voksen alder, var han den som argumenterte for at jeg skulle få lov til å drikke litt alkohol når vi var ute. Det fikk han medhold i.

Vi dro også på en del turer sammen. Vi reiste flere ganger til både Sverige, Danmark og Tyskland. Dette var turer som jeg satte veldig pris på. Det var godt og trygt å reise sammen med han. Jeg visste at jeg kunne stole på han. Vi hadde nok litt forskjellig syn på når vi skulle legge oss på disse turene. Han ville sitte lenge oppe, mens jeg var så trøtt at jeg bare ville legge meg når klokke var 23.00. Vi kom stort sett til enighet der også.

Jan har diabetes, så etter mange år så ble han uføretrygdet. Det medførte at han måtte ta 1 års permisjon fra all jobbing, også den jobben han hadde som støttekontakt for meg. Jeg fikk derfor en vikar, som jeg hadde valgt selv. Han var også veldig grei, og vi kom godt overens. Jeg var hele tiden klar over at vikaren bare skulle jobbe som støttekontakt for meg i ett år, så jeg passet på og ikke bli for knyttet til han.

Etter det året jeg hadde vikar som støttekontakt, begynte Jan igjen å jobbe som støttekontakt for meg. Ting begynte å bli litt vanskelig. Jan likte ikke at jeg røykte så mye at jeg ikke hadde råd til å finne på ting sammen med han. Det forstod jeg ikke da, men nå i ettertid så skjønner jeg frustrasjonen han må ha følt. I tillegg så var jeg sammen med en dame som var veldig vanskelig å ha med å gjøre. Dette gikk utover vennskapet til Jan og meg. Tilslutt endte det med at han sa opp jobben etter å ha vært støttekontakt for meg i nesten 20 år. Kanskje vi hadde vokst litt fra hverandre?

I dag skjønner jeg godt at han sluttet, og jeg bærer overhodet ikke noe nag til han for det. Jeg ønsker han alt godt her i livet.

Litt etter at Jan sluttet, så fikk jeg en ny støttekontakt. Jeg vil kalle han for Arne. Jeg kjente Arne ganske godt fra før av, fordi han jobber ekstravakter på Rubo. Jeg har et veldig godt samarbeid med han, og jeg føler at jeg kan være slik jeg er sammen med han. Vi finner på mange fine ting sammen. Han har tre hunder, så av og til går vi tur med dem, mens andre ganger går vi uten dem. Vi er mye rundt og farter, både i butikker og kafeer. Vi har også hatt en tur med båten til Strømstad fra Sandefjord, og snart skal vi reise på Danmarkstur. Det gleder jeg meg veldig til.

Jeg håper at Arne har lyst til å fortsette å være støttekontakt for meg i lang tid framover. Jeg føler at jeg har behov for støttekontakt, og han er vel den som jeg synes har egnet seg best til jobben. Forhåpentligvis så finner ikke kommunen ut at de skal spare penger, og sier opp avtalen jeg har med Arne. Jeg får fornyet kontrakten en gang i året.

I dag har jeg også en støttekontakt. Han er veldig grei, og vi trives godt sammen. Han hjelper meg mye med praktiske ting siden han til daglig jobber som vaktmester et sted.