Nesten 12 år er nå gått siden jeg flyttet til Flekkefjord. Jeg føler at jeg nå kan kalle meg for en ekte Flekkefjæring. Jeg har funnet meg til rette i kommunen, og hadde i oppgave å utforme hjemmesiden til psykisk helse i Flekkefjord kommune. Jeg har vært med på en del gå turer med dagsenteret, og jeg er med på en del av felleslunsjene i bofellesskapet.

Jeg var innlagt på DPS i Kvinesdal i ca. 5 uker. Dette var et utrolig bra sted å være, jeg følte at jeg virkelig fikk hjelp her. Jeg ble heldigvis kjørt dit ved innleggelse av primærkontakten min i psykisk helse. DPS er faglig meget dyktige, de fant ut en del ting som jeg ikke var klar over før. Det var også masse aktiviteter der, og det var bra. Det har lett for å bli lange dager når du ikke har noe som helst å finne på. Det ble også mange kjøreturer. Det eneste som var dumt var at de fleste jeg ble kjent med der, ikke bodde i Flekkefjord. Da blir det litt vanskelig å holde kontakten med de som jeg likte.

Nå må jeg av personlige grunner bo på en midlertidig hybel. Jeg kan først flytte tilbake til den leiligheten jeg har fått tidligst i begynnelsen av juli. Det er litt irriterende at jeg ikke kan være i den leiligheten jeg fikk først, men jeg er kjempeglad for at jeg får låne denne hybelen nå. De er virkelig greie de som jobber i psykisk helse her i Flekkefjord. Man får meget god hjelp, men på en litt annen måte enn i Bærum.

Jeg må innrømme at jeg savner alle vennene mine og jobben i Fellesblekka, men jeg savner ikke på noen måte å bo i Bærum kommune. Jeg følte at jeg hadde veldig mange vonde minner i Bærum, og at det var på tide å takke for meg, og flytte til den kommunen som jeg føler meg mest hjemme i. Det er ikke greit å ikke føle seg hjemme i en kommune. Jeg følte meg ikke hjemme i Bærum. Derfor føler jeg endelig at jeg er kommet hjem.

Bildene i dette reisebrevet har jeg tatt fra forskjellige utsiktsplasser i Flekkefjord.