Som jeg skrev i forordet, så har jeg tro på at de fleste psykisk syke kan få en bedre hverdag hvis dehar en jobb som er tilrettelagt for dem.

En dag møtte jeg opp på NAV Arbeid Bærum i Sandvika, og trakk en kølapp.

Der satt jeg lenge, og da det endelig ble min tur, gikk jeg opp til skranken og sa til han som satt der at jeg ville gjerne ha en tilrettelegger for å få hjelp til å finne en jobb. Han sa bare kaldt at jeg måtte ta det litt med ro. Først måtte jeg registrere meg som arbeidssøker, så kunne jeg få en tilrettelegger.

Jeg tok med meg de papirene jeg fikk der hjem, og registrerte meg som arbeidssøker på internettsidene deres. Jeg la så ut CV-en min og begynte å få jobbtilbud på e-post.

Jeg møtte så opp nok en gang på NAV Arbeid i Sandvika for å snakke med saksbehandleren min, og snakket med den samme mannen som sist. Han var like kald som han var første gangen jeg snakket med han. Han sa at jeg måtte ringe saksbehandleren min, og avtale tid med henne.

Tilslutt, etter å ha ringt en del ganger, fikk jeg en time hos henne. Jeg møtte opp presis, og hun som var saksbehandleren min, virket som om hun var hyggelig. Jeg tenkte at endelig, så skulle jeg få hjelp til å komme ut i arbeid. Jeg fortalte henne at jeg går på uføretrygd, og at jeg trenger en del hjelp i forbindelse med det å få en jobb. Tilsutt så sa hun bare at siden jeg trenger så mye hjelp, så var det eneste hun kunne gjøre for meg å søke meg inn på arbeid med bistand. Jeg tenkte at greit, de kan gjerne være vanskelige, men de skal ikke få ødelagt lysten min til å jobbe. Da var jeg ganske oppgitt og sliten av å slåss slik for å bli tatt på alvor.

Etter en måned eller to, fikk jeg plutselig en telefon fra arbeid med bistand. Hun kunne fortelle at jeg hadde fått plass hos dem. Gjett om jeg ble glad! Vi avtalte å møtes, og se på hva jeg hadde lyst til å jobbe med.

Vi skaffet meg en jobb på Stabekk Aktivitetshus hvor jeg i dag jobber med internettsidene til Fellesblekka, samt at jeg sitter i redaksjonen og skriver en del for dem.

I Januar 2007 trakk NAV Arbeid Bærum tilbake tilretteleggeren min. De var ikke interessert i å betale for en plass til meg i Arbeid med Bistand, fordi jeg ikke var interessert i å komme ut i ordinært lønnet arbeid ennå. De hadde det altfor travelt, jeg var ikke klar for vanlig arbeid ennå, så jeg ba saksbehandleren min på NAV arbeid pent om å få beholde hun tilretteleggeren, men jeg fikk bare et nei, så slang hun på røret når jeg ringte henne.

Jeg ble så forbannet! Det er så mye snakk fra arbeids- og inkluderingsministeren om at uføre skal tilbake til arbeid, men hvis vi uføre skal ha en sjanse, så må jobbene være tilrettelagt, og NAV Arbeid må ikke ha det så travelt med oss! Jeg holder nå på å gi opp å komme tilbake i lønnet arbeid (den jobben jeg har i Fellesblekka er ulønnet).

Nå har jeg den holdningen at hvis NAV Arbeid vil ha meg ut i lønnet jobb, så må de ikke ha det så travelt med meg, de må godta at jeg bare kan jobbe 50 % stilling, og de må slutte å se ned på meg fordi jeg er uføretrygdet! Jeg får heldigvis hjelp fra Rubo til å snakke med dem nå.

Drømmen er å kunne jobbe 50 % stilling på Stabekk Aktivitetshus med Fellesblekka, og kanskje ha en jobb en annen plass som webmaster. Når du er 100 % uføretrygdet, så har du lov til å tjene 1 G.

Derfor så synes jeg at NAV Arbeid kan gå inn med lønnsmidler til meg, så jeg får litt lønn for den jobben jeg gjør. Jeg synes det er givende og fint å jobbe, men jeg begynner å bli lei av å ikke få en liten betaling for det jeg gjør.

Jeg har også en jobb på Rudsdalen botreningssenter, som dataansvarlig for internett kafeen som beboerne bruker. Denne jobben er heller ikke betalt. Så jeg føler at jeg gjør masse for samfunnet, men at jeg ikke får noe ekstra for det. Ville du kanskje ha jobbet gratis? Hvis jeg spør noen om dette, så tror jeg det er veldig få som ville ha sagt ja.

I mellomtiden så trøster jeg meg med at nå gir jeg i hvert fall noe tilbake til samfunnet, det er ikke slik at jeg bare sitter på baken og mottar trygd uten å gjøre noe for det. Det føles litt godt det også.

En annen ting er at jeg er ganske mye borte fra jobben på grunn av sykdom. Det er et mål for meg å ha minst mulig fravær fra jobben i året 2008. Jeg ønsker å vise at jeg kan være stabil i en jobb, og at det derfor er viktig å satse på at jeg får riktig jobb. Jeg klarte å jobbe 4 år som vaktmesterassistent uten mye fravær, men der hadde jeg en enestående sjef og kollega som gjorde at jeg kom på jobb stort sett hver dag. Det har mye å si at du får en sjef som du kan samarbeide godt med.

 Mitt møte med NAV Arbeid, Del 2

Fredag 25.1.2008. Jeg har fått avtale med den nye saksbehandleren min på NAV Arbeid, Bærum. Jeg drar dit sammen med sekundærkontakten min på Rubo, og sjefen min på Stabekk Aktivitetshus. Målet er å få NAV til å yte et lønnstilskudd til meg.

Vi møtte opp presis kl. 12.00, og slapp inn til henne. Med en gang jeg kom inn, så følte jeg at hun egentlig ikke var interessert i å hjelpe meg. Hun var kald som is, og så totalt uinteressert på meg.

Vi la fram hvorfor vi var kommet til henne, at jeg gjerne ville ha et lønnstilskudd for de jobbene jeg har. Jeg sa at kommunen har ikke råd til å lønne meg, og da sa hun rett ut at de ikke var interessert i å lønne meg bare fordi at kommunen ikke har råd til det. Hun kunne gå inn med 2/3 av lønnen min, hvis bare Stabekk Aktivitetshus og Rubo kunne betale 1/3. Det kan de ikke, og dermed var det eneste tilbudet hun hadde til meg å jobbe minimum 50% stilling på et tiltak som har plasser både i nærheten av meg, og litt lengre unna.

Da ville jeg tjene 1 G ved siden av trygden. Jeg klarer ikke å jobbe 100 % stilling nå, så nå har jeg gitt opp håpet om å komme over i ordinært arbeid. Når ikke NAV er interessert i å hjelpe meg, så er ikke jeg interessert i å komme over i ordinært arbeid. Hvis jeg ikke hadde hatt så god pågangsmot, så hadde jeg bare sagt opp alle jobbene, og bare sittet på ræva og mottatt trygd. Nå har jeg fått så mye mer enn nok av disse byråkratene i NAV.

Jeg lurer på hva de hadde sagt hvis de trengte hjelp til å komme over i ordinært arbeid, og ble møtt slik jeg har blitt møtt. Noen ganger så lurer jeg på om de går på kurs for å lære å være drittsekker, eller om det ligger naturlig i de.

Jeg har også regnet på hvordan økonomien min ville blitt hvis jeg tjente 1 G ved siden av trygden. Den ville ikke blitt mye bedre, fordi for det første så ville jeg ha mistet bostøtten min som er skattefri. For det andre så måtte jeg ha skattet mye mer av både lønn og trygd. Så det vil ikke lønne seg for meg.

Jeg har tenkt å fortsette med de jobbene jeg har, men jeg kommer aldri mer til å kontakte NAV Arbeid. De kan bare seile sin egen sjø.